6) Mai Britt er hovedkarakteren som vi får høre om i novella ”Prinsesse av Burundi”. Mai Britt blir faktisk også kalt akkurat dette samme navnet. Grunnen til at Mai Britt blir kalt dette kommer av noen gullfisk som naboene hennes hadde før. Akkurat den type gullfisk heter faktisk Prinsessa av Burundi. Så er det jo ikke sånn at Mai Britt ligner på en fisk eller spiser mye fisk eller noe lignende, men én ting hadde hun virkelig til felles med denne sorten fisk. Prinsessa av Burundi er slike fisker som bare spiser og spiser uten å bli mett. De bare fortsetter å spise uten grenser på når det blir nok for dem. Som man kan tenke seg til endte det seg da med døden fordi det ble rett og slett overdose for dem; alt for mye. Akkurat det samme gjorde Mai Britt, hun gjorde nesten ikke annet enn å spise. Derfor pleide folkene i byen hennes og tulle med at en dag ville de finne Mai Britt liggende død som de den gangen gjorde med fiskene. I løpet av de fem og en halv sidene får vi vite en del opplysninger om Mai Britt. Det meste går rett og slett på at hun er en ganske ensom kvinne som aldri har blitt fornøyd med hvem hun er og hvordan hun ser ut. Hver dag er en kamp for Mai Britt, og hun kunne så gjerne ønske at hun kunne bli sett litt annerledes, ikke bare bli dømt fordi hun var overvektig. Etter hvert i historien blir Mai Britt forelsket, og da får vi se en helt annen side av henne. Når Mai Britt blir overbevist om at hun er verd noe, at hun er bra nok som hun er, får vi se et lite snev av lykke i henne også faktisk.
7) De sentrale personene i novella ”Ein sykkel på havsens botn” er jeg-personen, Berit og Anne Lise. Det er et ganske komplisert forhold mellom de tre personene, og mot slutten ender det helt annerledes enn vi ville trodd fra førsteinntrykket. Jeg-personen er håpløst forelska i Anne Lise. Alt han vil er å imponere henne, ta seg bra ut ovenfor henne og at hun kanskje skal beundre han mer som han beundrer henne. Det blir aldri akkurat som man ønsker, det kan man vel kjenne seg godt igjen i, og det får denne jeg-personen erfare. I stedet for å framstå slik som han faktisk ønsker ovenfor henne, blir det nok av skandaler, dumheter og også blåmerker. Anne Lise viser ikke mye til interesse, annet enn å være oppmerksom på hva han finner på, men følelsene er ikke mye gjensidig der akkurat. Berit er Anne Lises bestevenninne, og det tar tid før hun faktisk får plass i historien og det hun mener og tenker kommer fram. Fra å starte som et sendebud og mer en mellomtråd mellom Anne Lise og jeg-personens kommunikasjon, snur det seg faktisk til å bli jeg-personen og Berit som det oppstår noe mellom. Kanskje var det rett og slett Berit som var mer passende for han og at hun hadde hatt han i kikkerten helt fra starten av?
8) En annen novelle jeg leste var ”Øyenbrynene hans vokser så vidt sammen…”. Der møter vi en mann og en kvinne, eller såkalt ”han” og ”henne”. Han er forvirret, mange ville nok kalt han mislykka fordi han rett og slett har såpass mange mangler og tap her i livet. Han er forvirret, sliten, lei. Det virker nesten som om han er på jakt etter noe mer. Hun igjen vil bare at han skal ha det bra, vil bare være med han, passe på han og hun vet at han trenger henne. Han er rett og slett fortapt uten henne, han er rett og slett avhengig, men vil ikke innse det selv. Jeg vet ikke sikkert hvordan jeg skal tolke dette, men det virker som om de elsker hverandre og er villig til å ofre så mye for hverandre, samtidlig som det er komplisert og vanskelig. Mulig at de er alt for ulike, har alt for ulikt liv. Det som i alle fall kommer fram er at hun bryr seg så utrolig mye om han, og at han også gjør det for henne.
12) Hårspray er en novelle om det og ikke å vite sin plass i verden. Man tenker jo kanskje at det er bare barn og ungdom, de unge der ute som sliter med det, men denne historien er et eksempel på at det er da altså ikke. Et annet tema som blir satt i sentrum er det å tenke tilbake på sin tid, å være nostalgisk. Ønske seg tilbake til noe som var tidligere. Faren som vi møter i Hårspray er jo ikke akkurat anstendig for sin alder. Jeg kommer ikke på noen tekster som tar opp det samme temaet, men det er nok mange ulike noveller som faktisk gjør det da.
13) Den novellen jeg likte aller best må kanskje ha vært ”Øyenbrynene hans vokser så vidt sammen”. Dette går rett og slett på at jeg synes novellen var så sterk, den gikk virkelig innpå meg. Novellen fikk fram at ting ikke alltid er lett, men at man må holde ut likevel. Følte også at ”det er alltid to sider av samme sak” passer å si om ”Øyenbrynene hans vokser så vidt sammen”. Jeg fikk til å leve meg veldig inn i det, og kunne forestille meg hele situasjonen. Ellers likte jeg ”Hårspray” enda jeg nesten følte man måtte lese litt for mye mellom linjene for å forstå noe, men historien der var også veldig spennende og interessant. ”Prinsesse av Burundi” var også en veldig søt historie, jeg begynte nesten å gråte bare av å lese den. ”Gutten” ga meg en litt dårlig følelse innvendig fordi den var så hard og brutal, men det var vel ikke direkte det at jeg ikke likte den som var problemet da.
