onsdag 13. oktober 2010
FORSTØRRE ØYEBLIKK #1
Uansett hvor mye jeg sperret opp øyenlokkene, klarte de på en eller annen måte å falle ned igjen. Jeg vurderte å rote rundt i pennalet mitt for å se om jeg fant en teip som kunne holde de oppe. Hodet mitt føltes ti kilo tyngre enn vanlig, kroppen mer søvnig enn noensinne tidligere. På en eller annen måte hadde jeg jo faktisk klart å holde meg våken gjennom en sekstimers skoledag, så da måtte jeg klare å holde meg våken en femten minutters busstur hjem. Alt jeg ville var å koble på musikk på øre og forsvinne i min egen verden, men i-poden hadde jeg så klart glemt på kommoden hjemme. I stedet fikk jeg nøye meg med stillheten rundt meg som gjorde hodepina som begynte å dukke opp, litt mindre. Når jeg åpner opp øynene etter en liten runde døsing, har det kommet to eldre gråhårete damer som har satt seg på setene rett bak meg. De er begge ekstatiske og har mye å fortelle hverandre - ikke minst så er de begge av den veldig pratsomme sorten. Resten av bussturen går på at jeg må holde ut å høre om eplekaka som barnebarnet hadde bakt forrige søndag, hvor glatt det var på bakken da de gikk seg en tur for noen dager siden og gårsdagens episode av Hotell Cæsar.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
For et flott innlegg! Jeg liker spesielt hvordan du skildrer trettheten. Det du skriver er realistisk og man får lett medfølelse med personen i historien din <3333333. Godt jobbet !
SvarSlettKjempebra tekst, Mia:)
SvarSlett+ Historien er veldig levende fordi du er flink til å skildre tanker, følelser og hendelse og du er flink til å fortelle.
- Ikke mye å plukke på, men til neste gang kan du prøve å formulere noen av setningene litt annerledes for å få en bedre flyt i språket.
Flott forstørra øyeblikk, Mia - du har tatt med mange detaljer som gjør det lett å leve seg inn i situasjonen; bra!
SvarSlettsom alltid; veldig bra skrevet :) du skildrer tanker og føleser bra, noe som gjør det lett å leve seg inn i teksten :)
SvarSlett